top of page

Roald Amundsen

glemte aldri fødestedet  

Roald Amundsen har dype slektsrøtter i vårt område. Han søkte også tilbake for å hente kunnskap og forberede ekspedisjoner i det rike skipsfartsmiljøet her. Tidenes polfarer glemte aldri fødestedet.

 I januar 1915 skriver Roald Amundsen en takk til sitt søskenbarn, Karenanna Amundsen, etter et julebesøk hos venner og slekt: «Kjært var det også at se Hvidsten igjen, hvor jei har tilbragt mine beste barndomsdage, og hvor jei altid blev saa godt og kjærlig behandlet. Mange er minderne derfra, og alle er lyse og varme.»

 

På dette tidspunktet var polfareren en verdensberømthet. Han har vært den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen og den første på Sydpolen, 14. desember 1911. Likevel er det familie rundt fødestedet på «Tomta» som lokker til julefeiring.

 

Selv om Roald var et spedbarn da han flyttet med foreldrene til hovedstaden, tilbrakte han mye tid her som barn og ungdom. Nesten alt av familie bodde jo i området og mer enn én gang tok moren Gustava med sine fire sønner til slekten, mens faren var ute på langtur med en av sine egne skuter.

 

I 1875, bodde den 3 år gamle Roald i en lengre periode fast hos sin onkel og tanta på «Nygården», rett ved fødestedet. Den familiære tilknytningen varte livet ut.

Kaptein Just Schrader

Det mest håndfaste tilknytningen til skipsfartsmiljøet her, forteller historien om Just Schrader. Kaptein Schrader fra Akerøya på Hvaler førte skip for rederiet «Brødrene Amundsen».

 

Den unge Roald tjente som matros under den 30 år eldre Schrader på barken Oscar. Rett etter hjemkomsten avla han sin styrmannseksamen. Polfarerens beundring for Schrader varte ved. Amundsen hentet inn sin gamle læremester for å føre oppsyn med ombyggingen av både Gjøa og Fram. Sistnevnte fikk som første skip i landet dieselmotor. Det ble også gjort andre vesentlige ombygginger av det nesten 20 år gamle dampskipet. Også Gjøa ble mye ombygd og fikk som første skip i Norge en bensinmotor.

 

Med den spesialkunnskapen Just Schrader opparbeidet seg rundt ishavsskuter, bisto han også Nansens nærmeste mann på den første Fram-ferden, Otto Sverdrup, med ombygging av ytterligere to polarskip. Utvilsomt etter anbefalinger fra sin etter hvert verdensberømte matros fra «Oskar».

 

Vi kan altså trygt fastslå at Roald Amundsen aldri glemte fødestedet og også klart så verdien av skipsfartsmiljøet her.

Stamfar Niels seilte til Hvaler.

For å komme helt til bunns i Roald Amundsens dype tilknytning til vårt område, må vi tilbake til den strenge vinteren, 1658, da svenskekongen, Karl 10., gikk over isen i Øresund og tvang Fredrik 3. til en fredsavtale. Danmark-Norge måtte avstå Halland, Skåne, Blekinge og norske Bohuslän.

 

I Näsinge, rett over den nye grensen, bodde 20 år gamle Niels Michelsøn, som ikke ville gjøre svenske av seg. Niels pakket sekken og seilte ut til Hvaler. Som kystfolk flest var han fisker og sjømann. Og med et godt gifte ble han kystbonde på Asmaløy.

 

Familien gjorde seg tidlig bemerket med betydelig sjømannskap, yngste sønn etter Niels, Johannes Nielssøn ble den første losoldermannen på Hvaler og skal ha ledet Tordenskjolds flåte inn i Dynekilen i 1716.

 

Etter Johannes heter slekten Johannessen i en generasjon, så Olsen Utgård etter gården Øvre Utgård dit slekten flyttet. I 1757 ble Amund Olsen Utgård døpt i Hvaler kirke. Og det er denne Amund, også han skipsfører, som er opphavet til Amundsen-navnet.

 

Og nå nærmer vi oss Roald. Den ene av Amunds sønner er nemlig Ole Amundsen, farfar til polfareren. Først bosatt på gården Snekotta på Kirkøy tok Ole Amundsen styrmannseksamen bare 16 år gammel. Han fikk skipperborgerskap i Fredrikstad og giftet seg 19 år gammel med den like unge, Anne Kirstine Gravning.

 

To uforferdede mennesker må de ha vært. Som en Terje Vigen, satt Ole i engelsk prison under Napoleons-blokaden i 1808-11 og da svenskene kom over Hvaler under sommerkrigen i 1814, nektet Anne Kirstine å flykte. Hun tok i stedet barna med til den såkalte «Dragon-hulen» og gjemte dem der til åsgårdsreien hadde passert.

 

De to fikk i alt tolv barn, tre av sønnene, og i tillegg en svigersønn, som etter tur var gift med to av Amundsen-døtrene, seilte i farens kjølvann og ble skipsførere. Og det oppsiktsvekkende skjedde, også i denne tiden, at alle fire bosatte seg sammen.

 

Skipperkolonien på Vesten

 I 1858 kjøpte de fire storgården «Østre Vesten», lokalt kalt «Visten», dette er også opphavet til gårdsnavnet «Hvidsten». Vesten ble delt i fire like deler. Carl Amundsen bosatte seg på «Gamlegården», Amund på «Nygården», svogeren, Petter Schyberg Christiansen på det som i dag er gården «Hvidsten», mens Roalds far, Jens Engelbregt Amundsen bygde «Tomta», skipperhuset sto ferdig i 1858. Jens bygde etter hvert hus for flere ugifte søstre, kjent som «Jomfruburet» på folkemunne, i familien kalt «Tantehuset». Eldstebroren, Petter, fikk også tomt til å bygge og drive et beskjedent gårdsbruk.

 

Hvorfor flyttet Amundsen-brødrene og svogeren hit?

 

Det er god jord på Vesten og det var plass til alle fire, men langt viktigere var nærheten til det betydelige skipsfartsmiljøet ved Sannesund. Dette var den klart viktigste havnen i området i annen halvdel av 1800-tallet. Av to grunner: Trelast-eksporten var viktig og trelasten ble skjært ved Sarpefossen. Det gikk en plankerenne fra sagbrukene til en rekke tørketomter på Sundløkka, hvor det var enkelt å ta trelasten ombord. Dessuten var det normalt isfritt om vinteren, på grunn av elvestrømmen.

 

Rederiet «Brødrene Amundsen»

Det viste seg å være en klok beslutning. Fra sin skipperkoloni bygde brødrene Amundsen, og svogeren Schyberg Christiansen, et lite imperium. På det meste hadde rederiet «Brødrene Amundsen», også kalt «Brødrene Stærke», bortimot 30 skip eller en fjerdedel av den totale Sandesund-flåten, registrert i Fredrikstad, Sarpsborg og Fredrikshald, dagens Halden. Som redere flest den gangen førte de ofte egne skuter.

 

Roalds far, Jens Engelbregt, blant brødrene kalt «Lange Jens», var en førende skikkelse. Arvelig belastet seilte han først som matros på trelastskuter i Østersjø-fart. Fra 1850, 29 år gammel ble han 1. styrmann på «David Faye» av Fredrikshald som gikk i Kina-fart for rederiet H. Lorange.

 

Tre år senere var han selv reder for barkene «Ceres» og «Phønix» og senere for fullriggeren «Constantin».

 

Når «Tomta» sto ferdig var Jens Engelbregt 38 år og hadde lykkes med det meste. Trolig må han være en av områdets mest attraktive ungkarer. At han tok foreldrene, Ole og Anne Kirstine, til seg på gamledagene deres, var sikkert til å leve med for en interessert ung dame. Tomta er et romslig hus.

 

Vanskeligere var det at Jens seilte verden rundt og var lite hjemme. Derfor var det trolig med en klar baktanke at den godt voske reder og skipper, Jens Amundsen, ble invitert til selskap i Sandesund, hos konsul Boyesen. Der var nemlig også fru Boyesens yngre søster, Hanne Henrikke Gustava Sahlkvist. Datter av fogden i Glemmen.

En lillebror blir født

Da de møtes var Gustava 23 år og alderforskjellen ble påpekt. Men som Haakon Anker Veel skriver i sin bok, «Roald Amundsen. Slekt og miljø»: Jens Amundsen var en høy og staselig kar, sterkt preget av utenlandsk skikk og omgang. Han var nettopp den type som passet for frøken Sahlqvist. Et pluss var det også at hans økonomiske status var god.

 

Bryllupet sto i 1863 og etter feiringen i konsul Boyesens hjem, fikk paret fire barn, alle gutter og med to års mellomrom kom Antonius, Gustav og Leon.

 

Den siste gangen Gustava fødte var 16. juli 1872.

 

At navnet hans skulle bli kjent over hele verden, og i vår tid stå som en av verdenshistoriens store oppdagere, kunne ingen vite da gutten ble døpt i Borge kirke, 1. september samme år. Mormor, Grethe Sahlqvist og det som senere skal bli hans favoritt-tante og onkel, Olava og Carl Amundsen på «Gamlegården», var faddere.

 

Han bli gitt navnet: Roald Engelbregt Gravning Amundsen.

Av Jan Ove Ekeberg, Roald Amundsens Stiftelse

bottom of page